Inntrykket jeg sitter igjen med etter fire dager i storbyen, er først og fremst at det var mange biler og mye støy. Målet var å leie sykkel for å komme seg rundt på alle de brune, deilige pubene. Men biltettheten var så stor at selv de innbydende røde sykkelfeltene, lysregulerte kryss for syklister og de mange flotte sykkelbruene klarte ikke å overbevise meg. Jeg turde rett og slett ikke!
Ireland går til valg nå i juni, og i valgkampens hete var det flere av partiene som hadde valgt å markere seg ved hjelp av sykkel. En rekke sykkeldrosjer sto parat til å frakte turister og innfødte rundt i byen. De var både lekre og iøynefallende. Jeg turde ikke det heller, det ble apostlenes hester og to-etasjersbuss på meg.
Utfordringene står i kø, når det gjelder å begrense biltrafikken i en by som Dublin. En rekke tiltak er også blitt gjort. - Sykkelfelt i stort sett alle sentrumsgater, og her var ikke fartsgrensen under 60 km/t slik vi anbefaler etter norsk standard. Syklistene måtte tåle både 4 feltsvei og 80 km/t. Egne lysregulerte kryss slik vi etterhvert er blitt vant med å se i store europeiske byer, fant vi selvsagt også her.
Jeg fant ikke en eneste sykkelparkeringsplass, så det er tydelig at sykler tas med inn. Ei heller var sykkelhjelm en del av syklistenes uniform. De mange, vakre og grønne parkene var viktige pustehull i den bråkete bylarmen. Kontrasten er stor til Fredrikstad, heldigvis.
Og mens vi venter på at det blir sykkelfelt på kryss og tvers i sentrum, priser jeg meg lykkelig for at vi ikke har det samme trafikkbildet.
